Samtidskunst i St Petersburg

I en kort periode tidlig på 20^t århundre, og St Petersburg/Petrograd/Leningrad sto sammen med Paris og Berlin som noen av de viktigste inkubatorene til en revolusjonerende ny kunstnerisk bevegelse, avantgarden. Bevegelsen splittet seg snart, men elementer klarte å overleve revolusjonen og borgerkrigen som fulgte, bare for å forvandle seg til en ny estetikk: sosialistisk realisme, skapt for å oppfylle målene til det nye samfunnet som det nå var en del av. Sovjetisk kunst ble ledet av partifunksjonærer fra Moskva. Med få unntak ble landets offentlige kunstneriske bestrebelser gradvis stivnet; alt som var nyskapende og ikke offisielt godkjent ble drevet underground eller utenlands.

De fleste ville være enige om at siden slutten av sovjetisk styre er det Moskva som har dominert Russlands kulturelle landskap, selv om årsakene til dette i dag er økonomiske snarere enn politiske. I samtidskunsttermer er det enorme antallet og omfanget av galleriene uten sidestykke, og landemerkeprosjekter som Strelka, Garazh og Winzavod ser ut til å utvide denne dominansen enda mer.

Men noe skjer med St Petersburg kultur som kan være i ferd med å utfordre Moskvas fremtredende stilling. De siste årene har det åpnet en hel rekke nye samtids kunstmuseer og gallerier i lokaler over hele byen, kanskje i et forsøk på å utnytte nærheten til Europa, dens kulturelle og historiske appell, og de store mengdene av innenlandske og internasjonale besøkende som ankommer hvert år. Siden begynnelsen av det 21^t århundre har omtrent et dusin nye institusjoner blitt grunnlagt, mange av lokale forretningsmenn ivrige etter å diversifisere interessene sine, skape en arv og gi noe tilbake til hjembyen sin. September 2010 var uten tvil høydepunktet i denne trenden, da ikke ett, men to samtidskunstmuseer i St Petersburg – Erarta og Novy (Ny) Museum - begge åpnet på Vasilievskyøya den måneden.

Hva ligger bak denne plutselige nordlige renessansen?

“Det var en plutselig energi, men selvfølgelig dukker ikke disse institusjonene opp over natten. De er ofte resultatet av en naturlig prosess som tar seg opp over mange år. I lang tid var det mye snakk i byen om behovet for et samtidskunstrom. Da offentlige initiativer ikke materialiserte seg, trådte den private sektoren inn,” sier Mikhail Ovchinnikov, direktør for Erarta Museum of Contemporary Art på Vasilievsky øy.

Erartas oppdrag er å samle, stille ut og popularisere original samtidskunst fra St Petersburg og, i økende grad, fra regioner over hele landet. En av grunnene til at byen tiltrekker seg omtrent 5 millioner besøkende hvert år er at dens historiske sentrum forble stort sett uspoilt av herjelsene fra 20^t århundre, med alle sine revolusjoner, borgerkrig, nazistisk bombetokter, selv sovjetiske byplanleggere. Byens innbyggere ser seg derfor som stolte og sta forsvarere av en unik estetisk arv og tradisjoner. “Byen har sine egne kunstneriske skoler og tradisjoner som utviklet seg over det 20^t århundre, uavhengig av hva som kom ut fra Moskva. Det er en harmonisk by, men også ganske fokusert på seg selv og sin egen historie,” mener Ovchinnikov.

Og denne kombinasjonen av regional stolthet og selvbevissthet kan sees i mange av verkene som er stilt ut i museets faste samling, uavhengig av om formen på maleriet er abstrakt, realistisk eller naiv. Selv om temaet om byen er en konstant i samlingen, har Erarta også sett en mulighet til å utvide samlingen til å inkludere verk av kunstnere fra regionene, og inkluderer for eksempel et omfattende holdings av arbeider av den produktive sovjetiske kunstneren PetrGorban, fra Stavropol. “Vi prøver å utvide samlingen til å inkludere hva kunstnere fra hele Russland lager. Sist vi så, inkluderte museumsamlingen verk fra mer enn 20 byer over hele Russland,” sier Ovchinnikov. “På samme måte har vi arbeidet med å bringe utstillinger fra byer over hele landet - Samara, Perm, Novosibirsk, Krasnodar - for å utstille her i museet. Neste steg vil være å stille ut vår samling i disse byene.”

Den faste samlingen kan karakteriseres av regional stolthet, men det er også mye farge og humor. Nikolai Kopeikins elefantserie erstatter figuren av Peter den store til hest med et pattedyr i en versjon av Falconets ikoniske Bronsehest-statuen, og Nikolai Sazhins “Katarina II og hennes favoritter” presenterer en stilisert versjon av den store monarken kjent for sin enorme amorøse appetitt, sammen med en liste over hennes elskere og hvor mye penger hun brukte på dem, i det som kan være en sly henvisning til overskuddene og lunefullhetene til politiske myndigheter.

Museet har også laget installasjoner de kaller U-Spaces, som gir sansemessige og emosjonelle opplevelser populære blant både barn og voksne, og har et regelmessig program med kulturelle og utdanningsaktiviteter. “En del av det demokratiske konseptet til museet er å hjelpe våre besøkende å finne kunstneren i seg selv. På vår første jubileum fjernet vi hver eneste utstilling fra museveggene og erstattet dem med lerret som besøkende kunne skape sin egen kunst på. Vi hadde barn, kunstnere, forretningsmenn, husmødre, studenter, pensjonister - i alt ble det laget over 700 verk.”

St Petersburg er også hjemmet til Banksy-støttede kunstkollektivet Voina (som betyr ‘Krigen’), som har utført en rekke seksuelt og politisk provokative handlinger de siste årene designet for å opprøre. Dette inkluderte en slags masseorgie i et Moskva-museum, og tegningen av en enorm fallos på en hevebro foran St Petersburg-hovedkvarteret til FSB, en av KGBs etterfølgerorganisasjoner. “Rollen til museer og museumskuratorer er å gjøre kunstneriske aktiviteter som disse til uttalelser som kan forstås av et bredt publikum. Vi ønsker at vårt museum skal være en del av et normalt sivilsamfunn som skal bygges i Russland. Jeg tror alle kulturinstitusjoner i Russland har en veldig viktig historisk oppgave i å bidra til å skape det samfunnet.”

Å skape en samtidskunstklynge i byen har imidlertid ikke vært en dans på roser. Novaya Gollandiya (Ny Holland) er en liten øy i et nedslitt nabolag av tidligere fabrikker og lagerbygg vest for sentrum, klar for utvikling. Øya har en lang historie som strekker seg tilbake til tidlig 1700-tall, knyttet til skipsbygging og det nærliggende Admiralty. Dens industrielle og lagringsfasiliteter kom aldri helt til seg selv etter serial bombardement under blokaden, og på 1970-tallet ble den allerede nevnt som et mulig sted for utvikling. Etter flere falske starter har Roman Abramovitsj’ selskap Millhouse Capital nå blitt tildelt kontrakten for ombygging, og Abramovitsjs kone Dasha Zhukova søker å gjenta suksessen til sitt Moskva Garazh-prosjekt med et multifunksjonelt kreativt område som beholder de historiske bygningene men legger til en samling av kulturelle rom og kommersiell infrastruktur. Men metningen av øyas berggrunn forsinker utviklingen, og bortsett fra en eller to begrensede utstillinger og arrangementer kan det ta tid før prosjektet kan realiseres fullstendig.

På en mer positiv note, så jobber Statshermitasjemuseet, stor dame av St Petersburgs kunstneriske institusjoner og et av verdens største museer, med et prosjekt de kaller Hermitage 20/21 der gallerier med moderne og samtidskunst vil bli lokalisert i de nylig ervervede hallene i Generalstabbygningen, motsatt Vinterpalasset på Palassplassen. Dette representerer en viss strategisk endring for Hermitage – selv om deres omfattende samling inkluderer et stort antall verk av modernistiske storheter inkludert Picasso, Matisse, Malevich og Kandinsky, har disse kunstnerne aldri vært en prioritet for museet. Samlingen vil inkludere skulptur og grafisk kunst, så vel som video og nye medier.

Noen i byen kan føle seg truet av en slik strategisk endring fra sin ankermuseér, men ikke Ovchinnikov. “Denne utviklingen fra Hermitage vil være gjensidig berikende. Oppgaven til nye generasjoner av museer, fond, og kuratorer er å integrere vår autentiske russiske kunst inn i en bredere samtidskontekst.” Han pauser, deretter gjentar: “Vi er på en historisk oppgave.”